Annonse

«Et bilde sier mer enn tusen ord» sies det og det stemmer utvilsomt for sårbehandling. Det er viktig å kunne dokumentere godt den behandlingen vi gir. Når vi reviderer ett sår og fjerner nekrose kan pasienten av og til oppfatte det slik at det var behandleren som har laget såret eller forverret det. Det har oppstått pasientklagesaker av den grunn og i slike tilfeller er det helt avgjørende å ha dokumentasjon for å vise at en omfattende sårrevisjon faktisk var indisert. 

​

I hverdagen er bildedokumentasjon viktig når flere behandlere er involverte i behandlingen. I hjemmesykepleien er det ikke uvanlig at en pasient med sår behandles av mange forskjellige sykepleiere og da er det viktig med en tydelig skriftlig behandlingsplan men også foto dokumentasjon.

​

En må skille nøye mellom de bildene som tas fordi det er helt nødvendig for medisinsk og juridisk dokumentasjon og de bildene en tar fordi de skal brukes til undervisning eller på kongresser. De bildene som tas fordi en anser det som viktig for behandlingen kan faktisk tas uten pasienten sitt samtykke. De fleste er vel likevel enige om at det skal mye til for at en tvangsfotograferer et sår mot pasienten sin vilje. Selvsagt er det vanlig skikk at en informerer pasienten om at en skal ta et bilde til journalen. Om pasienten ikke ønsker at en skal fotografere såret vil nok de fleste behandlere respektere dette, men da bør det dokumenteres i pasientens journal ("jeg spurte pasienten om å fotografere såret for å legge det som dokumentasjon i hans/hennes journal men pasienten ønsket ikke dette").

​

Det er noe helt annet med de bildene en tar til sin private samling eller til å bruke i undervisnings- eller sågar forskningsøyemed. Når foto dokumentasjonen ikke brukes eksklusivt til å ha i pasientens journal må pasienten gi sitt skriftlige samtykke! I vedhenget her finnes det en mal for skriftlig samtykke. Pasienten må da informeres tydelig om hva bildene skal brukes til, undervisning internt på arbeidsplassen, kongresser, til forskning eller publikasjoner på internett osv. Pasienten sin identitet bør da holdes så anonym som mulig. Ansiktet til pasienten skal ikke være med på bildet heller ikke andre kroppsregioner som lett kan forbindes med pasientens identitet (obs! arr eller tatoveringer). Om pasienten fotograferes hjemme må en sørge for at interiøret og dekor ikke kan føre til gjenkjenning av pasientens identitet. 

​

Når det gjelder dokumentasjon med video gjelder det enda strengere regler fordi pasientens identitet også kan identifiseres ved lyd (stemme). Det er ytterst sjeldent behov for juridisk dokumentasjon av sårbehandling med video og i stort sett alle tilfeller krever videoopptak pasientens skriftlige samtykke. Pasienten må informeres nøye om hva filmen skal brukes til før samtykke kan gis. Pasientene på en sårpoliklinikk blir ofte fulgt over lang tid og enkelte kan da føle seg presset til å gi samtykke. Alt dette må vurderes nøye. 

​

Hos pasienter med kognitiv svikt må det foreligge skriftlige samtykke fra verge for å kunne ta foto/video som ikke er nødvendig for behandlingen av såret.

​

Bildedokumentasjonen skal tas med kameraer som tilhører arbeidsgiveren og som etter endt arbeidstid er forsvarlig oppbevart (det betyr at utstyret låses inn når det ikke er i bruk). Her "syndes" det mye i Norge og det ble riktig ille etter mobiltelefon kameraene dukket opp. Mange har ikke et kamera tilgjengelig på sin arbeidsplass eller for få kameraer og da er det svært fristende å bruke sin private mobiltelefon til dette.  

​

De fleste arbeidsgivere har skriftlige retningslinjer som forbyr bruk av private kameraer til dette formålet men lukker ofte et øye fordi en ellers måtte kjøpe inn mye fotoutstyr eller fordi en ikke opplever dette som en alvorlig trussel for pasienten. Om en er nødt til å ta et dokumentasjonsbilde med sin private mobil så skal dette bildet overføres til pasientens journal så snart som mulig og slettes før man går hjem. Man skal altså ikke ta med seg et eneste bilde av sår hjem uten at det foreligger skriftlig samtykke fra pasienten! Husk også at slettede bilder ligger på mobiltelefonen under nylig slettet, så også her må en inn og slette bildet. 

​

Svært mange private mobiltelefoner til helsearbeidere inneholder pasientsensitiv informasjon og som arbeidstaker må en være klar over at en kan miste jobben dersom en bryter disse reglene. Da hjelper det heller ikke å si at arbeidsgiveren ikke har tilrettelagt godt nok med kameraer på arbeidsplassen med mindre en kan dokumentere dette med gjentatte avviksmeldinger eller andre dokumenter som arbeidstakeren har sendt til arbeidsgiveren for å melde om behovet.

​

Sosiale media er en relativ ny trussel av pasientens personvern. Noen ganger ser en at en helsearbeider har lagt ut et bilde av et sår fra et akuttmottak, operasjonsstue eller kanskje fra et hjemmebesøk på sine private sosiale medier. Slike bilder har ingenting å gjøre på Facebook, Instagram eller Twitter, selv om en ikke kan identifisere pasienten!

​

Wounds AS mener at arbeidsgiveren må tilrettelegge for at nok kameraer er tilgjengelige i arbeidssituasjoner som krever bildedokumentasjon. Kameraene må være av fornuftig kvalitet og i dag forventer en minst en 12 Megapixel (MP) oppløsningsevne. Arbeidsgiveren må tilrettelegge det slik at det er enkelt å overføre bildene fra kameraet til pasientjournalen og at kameraene oppbevares forsvarlig når de ikke er i bruk. Arbeidsgiveren må ha skriftlige retningslinjer for håndtering av bildemateriale.

​

​

​

 

Utstyr

​

I dag har mobiltelefonene såpass god fotokvalitet at flere arbeidsgivere kjøper inn mobiltelefoner som kamera.